Et avsluttende kapittel..

Etter noen uker i Norge innser jeg at det nærmer seg slutten på dette skoleåret. Det er høysesong for konfirmasjoner, sommerjobb skal søkes og sommerferien skal planlegges.. Klare tegn på at nok et skoleår er over. Men dette skoleåret er ikke like enkelt å avslutte som det vanligvis er. Etter «et år av en annen verden» er det ikke like lett å se for seg «et år til med det vanlige»… Det har vært et inspirerende og utviklende år. Jeg føler meg utrolig heldig som har fått oppleve Kenya og alle menneskene.

En av de siste dagene i Kenya da vi skulle takke for oss, sa Karoline noen velvalgte ord. Hun fortalte dem at vi nå skal hjem til rene dyner og puter, vi skal hjem til varmt vann i dusjen og varme stuer, vi skal hjem til et fullt kjøleskap og vi skal hjem til biler vi kan kjøre selv. Men vi skal også hjem til tomme gater der ingen hilser på hverandre, vi skal hjem til tomme kirker, vi skal hjem til et av verdens rikeste land der psykiske lidelser er mer vanlige enn fysiske, vi skal hjem til et land der ingen har tid.

Da jeg reiste til Kenya ville jeg være en del av noe viktig. Jeg ville være med å «redde» noe/noen og gjør en forskjell. Men jeg innså at den største forskjellen ble gjort i meg. Nå når jeg sitter hjemme i Norge, føles de siste 6-7 månedene litt fjernt.. Det er godt å være hjemme, treffe familie og venner, men det er også mange jeg savner fra Kenya. Jeg tenker på hva Liz gjør på, og hvordan dagene til Sammy og Joyce er, eller om barna på skolen savner meg.. Kenya har vært en viktig kapittel i livet mitt og jeg håper og tror at det jeg har lært og erfart vil være med meg resten av livet.

Back in Norway..

Denne bildekrusellen krever javaskript.

1 måned igjen i vakre Kenya…

Jeg vil ikke si at det nærmer seg slutten, fordi det er fortsatt en måned igjen.. Likevel har jeg vært her i 5 måneder og tiden har spurtet fra meg! I dette øyeblikk sitter jeg ute på Focus centeret og spiser frokost. Jeg har hatt min morgentrim og studentene (som er her i helga) har åpnet dagen med 10 stemt sang og tatt oss til nye høyder.

Den siste måneden har jeg vært i Nairobi. Den første uken hadde jeg besøk av Eirin, som kom hele veien fra kalde Norge, heldige meg! Da utforsket vi Nairobi som turister, der vi var innom masaimarkedet, KICC (Kenyan international conference center) med god utsikt utover byen, spiste mye is på «planet yougert» og hadde noen later dager rundt bassenget. Dette var en veldig herlig uke! Ellers har jeg de siste ukene gjort lite som føles veldig nyttig. På grunn av valget måtte vi være i Nairobi med tanke på sikkerhet. Etter 2007 valget var alle litt spente og skeptiske til valget som var i begynnelsen av denne uka. Men ønsket om fred var sterkt og gjorde at det ble et rimelig rolig valg. Familie og venner har spørt oss hvordan vi har det og om vi føler oss trygge, og jeg tror jeg kan konkludere med at det var ingen fare for oss. Vi fikk beskjed om at hvis det skulle oppstå en kritisk situasjon, skulle vi ble hentet med helikopter og fraktet ut av landet. Dette føles jo trygt og godt, samtidig litt vanskelig ettersom kenyanerne ikke hadde hatt noen plass å flykte. Spesielt i slumområdene der det bor mange mennesker fra ulike stammer, noe som fort kan føre til opptøyer. Men vi er veldig glade og takknemlig for at det gikk rolig for seg, til tross for alle de «dramatiske» spådommene om valget fra Amerikanske aviser.

Tirsdag drar jeg tilbake til Maseno, noe jeg gleder meg til. Det skal bli godt å tilbringe tid med Liz igjen og utnytte de siste ukene fullt ut.
Ellers vil jeg ønske dere en god dag.

Jenta reiste hjem til Norge torsdagskveld, noe som gjorde noe med stemninga i gruppa. Men vi er glade for at vi treffer Maggi igjen om 1,5 måned.

Livet gjennom kameralinsa..

Denne bildekrusellen krever javaskript.

En liten oppdatering fra Maseno…

Nå har jeg bodd 1 måned i Maseno og det er for det meste fryd og gammen. Vi har fartet rundt forbi og besøkt studenter og andre kjekke individer. Jeg har gått opp og ned av scenen og introdusert meg selv og vi har deltatt på ulike møter og sosiale settinger. Det har vært latter og glede i huset, det vi gjerne kaller ”the focus crib”. Vi har delt ulikheter og likheter, og ut fra det har vi hatt gode og noen mer ”lunkne” diskusjoner. Jeg føler meg veldig heldig!! Elisabeth Kanini som er min kjære roomie, er blitt en veldig god venn, og det er jeg veldig takknemlig for. Vi har innsett at vi er ganske ulike, men dette har for det meste bare vært en fordel. Hun er mer innadvent, jeg er mer utadvent, hun liker ris og ”cupcakes”, jeg liker grønnsaker og havregrøt, hun finner mange gode svar i bibelen, jeg finner mange gode spørsmål, hun liker å snakke høyt i telefonen på morningen, jeg liker å sove på morningen, hun liker å gå i skjørt som er ”below the knee”, jeg liker å gå i shorts som er over kne. Vi har våre ulikheter, men dette har resultert i mange gode latterutbrudd.

Da jeg ankom huset jeg skulle bo i for de neste månedene her i Maseno, må jeg si at det var litt uventet. Man kan forestille seg hvordan ting er og kommer til å bli, men det blir sjelden slik. Kontaktpersonen min hadde informert meg om at det skulle være bad med do og dusj, kjøkken og soverom i samme hus. Konge var jo det! Men ordet ”bad” kan forstås på ulike måter. Dusjen virket den første kvelden, så dusjen er nå det samme som vasken. Do var hullet i bakken midt i rommet. Jeg husker at jeg tenkte, ”dette ligner garasjen vår hjemme”, jeg skulle altså sove i garasjen i 3 mnd. Selv om alt er i samme hus, må jeg ut for å gå på do. Dette resulterer ofte i meg med hodelykt, løpende fra rommet til badet, spesielt på kvelden da det er veldig (!!) mørkt. Men nå tenker jeg, dette er virkelig mitt hjem. Vi har ”spritet” det opp og gjort det ”varmere”. Og jeg kan virkelig si at førsteinntrykk kan forandres… eller tankene kan forandres. En klok mann sa en gang ” Livet blir det tankene våre gjør det til”, Amen!

En vanlig dag i Maseno…
Jeg våkner som regel i 8 tida (litt forskjellig etter når Liz snakker i telefonen) . Tar meg en joggetur før det er frokosttid. Vi har vanligvis dagene fri, og de bruker vi til å treffe studenter og venner, lese bøker og sitte ute å nyte sola. Naboene vår (som er en liten familie der ekteparet har bodd i Norge i mange år) treffer vi titt og ofte, om vi trenger å låne en panne eller pc lader kan og gjør vi det og. På kveldene har vi møter, bibelgrupper eller deltar i andre sosiale settinger. Ellers reiser vi av og til, til Kisumu på teammøter. Der møter vi alle STEMere, og de som er i Focus staben i Vest regionen. Jeg møter også Andre fra Brasil (går på Hald), etter som han er plassert i Kakamega (en time fra Kisumu). Ellers er livet fint og Maseno er plassen å være!

Nytt år, nye muligheter

Etter en måned ute på reis, er jeg endelig hjemme i Kasarani.. for noen dager. Den siste måneden har jeg vært med familien på safari og Mombasa, vært på Ezra konferansen sammen med en gjeng fra Hald og resten av Focus Kenya, vært på Infield med Haldgjengen som er i Afrika og for noen dager siden var jeg en liten tur i Tanzania og besøkte Bjarte og Kristian. Vi var 10 haldinger som reiste sammen til Arusha direkte fra Infield. Her fikk vi se litt av hvert, bla. den ettertraktet fossen som ifølge ryktet skulle være helt idyllisk.. og det var den!! Vi fikk også se kontoret og taket Bjarte og Kristian ofte sitter på hvis de kommer tidlig på jobb (har skjedd en gang).

Den idylliske fossen

De siste dagene har team Kenya (både nye og «gamle») vært på Focus senteret og hatt «orientation» og «training», siden vi skal flytte til ulike deler av Kenya, sammen med hver vår «ettåring» fra Focus. I morgen skjer det altså, jeg flytter til Maiseno, som er en landsby utenfor Kisumu, vest i Kenya. Her skal jeg bo i 2,5 mnd. sammen med Elisabeth som kommer fra Kenya. I løpet av denne tida vil jeg lære enda mer om kenyansk kultur, mens jeg jobber tett på studenter fra universitetet i Maiseno. FOCUS Kenya er en del av IFES som også NKSS (LAGET) er en del av. STEM staffen (eller et mer norsk begrep «ettåring») min er med å leder og trener studenter som er en del av «Christian Unions». For å være helt ærlig er jeg litt usikker på hva jeg egentlig skal gjøre. Men jeg skal iallfall være sammen med Elisabeth og se hvordan de jobber og gjerne være med å bidra med det jeg kan bidra med. VI skal også reise en del rundt forbi i Vest Kenya, å besøke andre CU’s. I Maiseno skal jeg bo i et lite hus som ligger på campusområde, slik at det gjerne blir lettere å komme i kontakt med studenter. Det er utrolig spennende og jeg gleder meg veldig til å oppleve og se mer av dette vakre landet.

PS. Et lite avbrekk fra flytting og nye muligheter.. Jeg har tidligere skrevet ønske om sponsorer til en camp for barna i Mathare. Denne campen arrangerte vi i desember og det var en suksess. Men etter at familien var på besøk hos meg i Kenya og fikk se Mathare og hvor jeg jobber, har vi opprettet en konto. Dette er en norsk konto, slik at det blir lettere å gi. Videre overfører jeg pengene til Pastor Steve, som har ansvar for skolen og kirka, og som får det hele til å gå rundt. Pengene skal gå til nye tak på skolen, en forbedring av «daycare», lønn til lærerne, og i det hele tatt holde oppe skolen og barnehagen. Her kan 1 krone gjøre stor forskjell. For å ha et barn i barnehagen («dayvare»), koster det 2 kroner dagen. 2 kroner metter også en munn. Dette er penger vi gjerne legger igjen i butikken, fordi vi ikke trenger småpenger i veksel. Om du vil og føler du har mulighet, kan du gi.
Kontonummeret: 3204 22 10969
På forhånd, tusen takk! Dette betyr så utrolig mye mer enn det svir i lommeboka..

Mathare

Mathare

Daycare

Julenytt

Hei og hå
Etter 2 uker med mange opplevelser og inntrykk sammen med familien, er jeg tilbake i Nairobi, eller mer nøyaktig Scripture Mission, som er den norske skolen i Nairobi. Mine foreldre og 2 brødre kom til Nairobi lørdag for to uker siden. Da hadde vi to dager i Nairobi, der jeg viste dem hvor jeg jobber og bor og hva jeg gjør.

Videre bar det på safari til Masai Mara, som er en av de mest kjente nasjonalparkene i Kenya. Her fikk vi se ville dyr på hjemmebane. Det var alt fra løver, giraff, elefant, gaseller til nashorn, krokodille og flodhest… og noen til. Her bodde vi på lodgen Sarova Mara, som var et nydelig idyllisk hotell.

Da jeg fikk vite at vi skulle bo i telt, kunne jeg aldri sett for meg hvordan det så ut. Dette var telt med himmelseng og bad med varmt vann i dusjen hele døgnet. Jeg fikk nyte dette litt ekstra ettersom jeg lå syk i senga de første 2 dagene av safarien.

med utsikt over Rift Valley

Tidlig torsdag morgen bar det videre til Nairobi, der vi skulle fly til Mombasa. Da vi kom til Wilson flyplass (heller sett ut som en enkel flystripe), ble jeg litt varm i trøya. Dette var jo en bitteliten flyplass, der man nesten måtte bære bagasjen ut i flyet selv. Litt skremmende når de som sjekker bagasjen i sikkerhetskontrollen nærmest sover mens koffertene glir gjennom. Men med en liten bønn opp til han der oppe, i tillegg til å «naholda» (pappas finnøyslæng) pappa i hånda, gikk alt strålende. Mombasa er varmt!! Dette var en jul litt utenom det vanlige. Selve julaften gikk i bading, soling, og middag på hotellet, og som avslutning så vi «istid» på hotellrommet før vi la oss. Rundt middagen fikk vi også med oss et skuespill av når de tre vise menn kom ridende på kameler for å gi gaver til barnet i krybben. Stallen var pyntet med blomster og glitter, og bilde var ikke helt slik som det står i bibelen, ifølge pappa. Julemiddagen varte ikke så lenge, ettersom det var rundt 30 grader og veldig(!!) høy luftfuktighet. Hotellet var av luksus standard og det skulle ikke stå på servicen. Men selv om vi koste oss veldig og nøyt strandlivet og sola, kunne jeg ikke la være å tenke på hvordan jula var for mine venner i Mathare. En flaske vann kostet like mye som et par sko på markedet, og måltidene var buffet med alt en måtte ønske seg. Her lesset alle på tallerken og det man ikke ville ha, ble ganske så fort tatt bort og kastet. Tenk hvor mange munner denne maten kunne mettet… En dag på stranda, var det et julespill. Her kunne vi som bodde på hotellet se og høre det som blei sagt. Langs grensen til en annen strand stod det fullt av barn som gjerne ville få med seg skuespillet. Dette var barn og voksne som gjerne går rundt på stranda hele dagen, fordi de ikke har så mye annet å gjøre. Men fordi de ikke var gjester på dette hotellet, var de heller ikke velkommen til denne stranda. Dette var for ”rikinger”. Så der satt vi, som de rike hvitingene, som sikkert kunne betalt skolegang for alle de barna, i stedet for at de gikk rundt på stranda hele dagen for å prøve å selge noen armbånd og håndlagde krukker.

Gildes julegrill…pølser..

Nå er det godt å være hjemme i Nairobi. Neste ”happening” er Ezra som er en nyttårsleir arrangert av Focus Kenya, etterfulgt av Infield som er oppfølgingskurset til Hald, hvor alle studentene i Afrika samles.

God jul og godt nyttår !

Et lite julebilde på tampen

Tid for LEIR

I flere uker nå har vi planlagt en camp for barna I Mathare. Vi har kontaktet venner og kjente og prøvd å samle inn penger, slik at tanken kunne planlegges og videre gjort om til handling. Det har gått litt opp og ned ettersom det har vært vanskelig å finne en rimelig pris på en fin skole. Men etter en stund fant vi en veldig bra skole, en liten time utenfor Nairobi. Det var viktig for oss at når barna først fikk mulighet til å reise på camp, ville vi sikre oss en god og trygg plass med muligheter for uteaktiviteter. Og denne skolen hadde det og vell som det var, her var det til og med et stort basseng. I utgangspunkt skulle leiren vare 4 dager, men fordi det ble litt for dyrt, ble den redusert til 2 dager (med en overnatting).

2 ledere klare for LeIr

Tirsdags morgen ventet 27 spente barn i Mathare, klare for camp. Vi hadde nok forventet nærmere 50 barn, men ettersom leiren kostet 300 sh ( 20 norske kroner), og vi var litt sent ute med å annonsere campen, var det ikke alle som fikk spart opp nok penger.

Turen til Brookeshine internatskole tok rundt en time. Da vi ankom plassen ble det en del venting, mens romfordeling og lunsj forberedtes. Etter lunsj ble barna delt inn i grupper. Hovedtema for leiren var ”identitet”, derfor fikk de ulike gruppene oppgaver de skulle utføre sammen. Mange av barna fra Mathare har et ulikt syn på hva en familie er, enn gjerne de fleste nordmenn har. En familie trenger ikke nødvendigvis å være mor og far med søsken. Det kan være onkler og tanter, slektninger eller bare venner. Gruppene ble derfor kalt ”familie”, der oppgavene gikk ut på å støtte hverandre og vise hverandre nestekjærlighet.
Noe av den første som skulle innvolvere «familien», var at en på gruppa skulle bli «kidnappet» av en av oss ledere. Dette var fordi resten av gruppa skulle lete sammen og finne den siste brikka for at bilde skulle bli helt igjen. Slik som Jesus lette etter sau nummer 100, selv om han allerede hadde 99 fra før, var flokken ikke «complete» før alle 100 var tilstedet. Barna skulle også lære at selv om et «familiemedlem» faller utenfor, f.eks. mister jobben eller havner på gata, skal man fortsatt jobbe for å samle familien.

Chiller med bassenget mens resten av gruppa leter etter den kidnappede..

Etter lunsjtid var det tid for en klassetime. Her var det også undervisning og familieoppgaver. Senere på dagen var det ulike organiserte leker på fotballbanen. Margrete og Gina hadde ansvaret, og spesielt en av lekene ”Funky chicken” var en slager og ble leirens «hovedrop” (ble brukt store deler av bussturen hjem).


Etter lek og moro på fotballbanen, ble festen flyttet til bassenget. Karoline og jeg hadde hovedansvaret og var badevakter. Karoline i vannet, prøvde å lære samtlige å svømme og jeg på land, prøvde å ha oversikt over hvem som var hvor (umulig). Dette var et syn å speide over. 20 barn med ekte smil og latter lekte rundt i bassenget. Dette var en glede for store og små.

I 17 tida var det tid for ”juicetid” og ”funtime”. Det ville si ulike leker og mye dans. Vi stilte oss rundt i ring og de som ville kunne entre dansegulvet. Dette var IMPONERENDE!! Disse folka kunne danse, og ikke bare de voksne! De fleste av barna hadde rytmer som bare det og var innom flere dansestiler i løpet av noen timer. På kvelden fikk vi servert Ugali og Skumawiki og så var det ”familitime” og deretter leggetid.

Natta var usedvanlig kort. Vi var alle fordelt på 6 rom, men i og med at dørene var gardiner var det temmelig lytt. Gina snakket som vanlig veldig høyt i søvne og andre lyder kunne høres temmelig godt. Det ble derfor blande følelser da Margrete vekket alle med sine fine toner fra munnspillet onsdags morgen klokken 6. Morgentrimmen startet 06.20.
Her var det mye hopp og sprett for 6 norske (ekstremt) trøtte jenter, men vi kom oss gjennom det. Etterpå var det frokost og ”familietid” før svømmebassenget skulle inntas. Før lunsj skulle barna framføre noe de hadde forberedt sammen med ”familien”. Det kunne være en sang, dans, dikt osv. ”Pineapple” som var min gruppe, framførte et dramastykke.

Så kom lunsjtid og utpakking. Det fortsatte etterpå med en del leker og morsomheter på fotballbanen mens vi ventet på bussen, som skulle ta oss med tilbake til Nairobi ( trodde vi). Til barnas store overraskelse kom julenissen på besøk. Han hadde med seg gaver til alle barna, og i den gaven fikk de med bla. en t-skjorte, som et minne fra leiren. Dette var stort for dem! Det var også veldig gøy for oss andre som sto rundt dem og fikk se reaksjonen. Etter at gavene var gitt ut, barna var fornøyde og bussen var klar, kjørte vi tilbake til Mathare. Her satte vi av de fleste, før vi kjørte videre hjem til Kasarani. Jeg føler meg veldig heldig som fikk være med på denne campen og se hvordan barna koste seg. Jeg håper og tror at dette er noe de vil huske i lang tid framover. Det skal også nevnes et stort takk til de som var med å sponset denne leiren. Jeg vil derfor takke alle dere der hjemme for at dere gjorde dette mulig, det betyr så utrolig mye mer enn man skulle tro.

Fra Juleverksted til julebryllup

Nå nærmer det seg jul, og vi kjenner at det virkelig nærmer seg slutten på oppholdet i Nairobi.. veldig trist! Selv om vi har mye å glede oss til, og mye som skjer de neste månedene, er det trist å tenke på at vi skal forlate Focus senteret, som er blitt vårt hjem. Jeg både ser og hører om alle som nyter snø, julebakst og eksamensstress. Men jeg har ikke helt kommet i den julestemningen enda. Derfor fant vi ut, Team Kenya, at vi ville holde et juleverksted for noen av barna fra Mathare.

Fredag ettermiddag, kom det 10 jenter i alderen 12-24 år. Vi hadde laget til 3 ulike ”poster” der de kunne vandre fra bord til bord som de ville. På det ene bordet kunne man lage julekort og julekurv, på et bord kunne man lage kanelsnurrer og coockies og på det siste bordet kunne man lage ulike marsipanfigurer. Dette var utrolig gøy! Jentene koste seg med å lage julekort til foreldre og venner, samt å få med seg litt julebakst hjem. Veldig godt å se at dette betydde mye for dem. Jeg kom også til å tenke på at det er kanskje den eneste julegaven de får gitt til mor og far i år. I Norge, ville kortet kanskje bare vært en til og fra lapp… på en stor og dyr gave. …

Lørdag var det tid for bryllup. En av de første ukene vi var hos mentorene våre, Sammy og Joice, ble vi bedt i bryllup til noen venner av dem. Dette var vi veldig glad for, fordi vi hadde hørt at man bør ikke gå glipp av et afrikansk bryllup. Og det bør man ikke heller! Med våre afrikanske skreddersydde kjoler reiste vi av sted litt over 8, lørdagsmorgen. Vi hadde fått invitasjon med kart, men avstanden var vanskeligere å gjette enn vi trodde. Vi kom derfor 15.-20 minutter for seint. Heldigvis er det som regel alltid african-time, og vi kom derfor akkurat tidsnok til vielsen.

Det var som vanlig nydelig vær og settingen var veldig romantisk (litt klisset). Seremonien var fylt med mye sang, mye bønn og ellers det en vielse inneholder. Etter seremonien danset brudeparet og resten ut til ”this is my weddingday” med ekstra tekno lagt til, slik at man virkelig kunne danse med.

Veldig praktisk var det da vi bare trengte å bevege oss 50 meter der festen fortsatte. Her var det stående buffét og man kunne til og med drikke så mye brus man ville eller så langt beholdningen rakk (jeg rakk å drikke en brus). Det var satt opp store hvite telt (bare tak) med et hovedtelt der brudeparet og forlovere skulle sitte. Som alltid (etter det vi har hørt) er det dans og sang i afrikanske bryllup, og det var det. Når brudeparet kom etter noen timer med fotosesjon, møtte vi dem og danset oss over plenen og til festområde. En kameramann filmet det hele, dette føles som om vi var med i et danseshow. Vi danset rundt i en stor sirkel med ulike bevegelser, der toastmasteren stod i midten og viste.

Etterpå var det tid for gaver og kake. Etter kaka, var festen plutselig over. Her fortsetter ikke festen utover natta som i Norge.. Men etter all den dansinga og mange konsentrerte bilder, var det godt å komme hjem! Men veldig gøy var det å få være med og oppleve et afrikansk bryllup for første gang. Og gift ble de…

Et gledesgjensyn

Torsdag morgen, dagen var endelig kommet. Gjengen skulle endelig på tur til Uganda, Karoline til Mbale for å besøke Birgitte, og jeg og Margrete skulle besøke team Kampala. Bare det å reise alene på tur I Afrika var jo en glede I seg selv. Flyet skulle gå 12.55, temperaturen begynte derfor å stige da vi kjørte gjennom byen og trafikken bygget seg opp på motorveien. ”Heldigvis” var flyet 4 timer forsinket, noe som endte med gratis lunsj på VIP loungen.. neida, det ble nok ikke VIP, men vi prøvde. På flyplassen, Entebbe, ble vi møtt av en hyggelig dame, Skovia, med sjåfør. Hun hadde ventet på oss i underkant av 5 timer og var passe lei, det begynte vi og å bli. Selv om turen til Kampala fra Entebbe tok dobbelt så lang tid som vanlig (på grunn av trafikk), var det godt å varmt for oss 3 jentene i baksetet, samt mye å se i det ukjente vakre landet. Da vi ankom Safarihomes, ble vi møtt av 6 kjekke norske Haldinger. Dette var som i overskriften, et gledessyn.

Fredag, fikk vi være med på juleavslutning med lærerne fra St. Martins som er skolen Act Now Kampala jobber på. Vi møtte opp presis litt over 13, noe som var veldig viktig, vi måtte ikke komme for sent. Her ventet vi i et par timer før vi tok en matatu videre til en Country club, der alt skulle foregå. Festen begynte med et konge buffetmåltid, med alle mulige matretter (fra Uganda), og man kunne drikke så mye (brus) man ville. Etter måltidet var det dans og utveksling av gaver. Det skulle ikke stå på danseenergien til gjengen. Her var det dans fra morgen til kveld. Men om man ble sliten av å danse eller bare synes det ble litt småkleint, var det god underholdning å se på alle lærerne som danset til skjortene og kjolene var gjennomsiktig.
Helgen gikk til en del volleyballspilling, kortspill og hengings. Men det passet jo godt i godt lag.

Søndag var det ”graduation party” for de eldste fra Miles 2Smiles som skulle begynne i 1. Klasse. Her var det masse folk og god stemning. Igjen var det mye dans og underholdning for store og små. Til og med et heidundrende innøvd julespill med regissører fra Act now Kampala. Det er ikke bare og bare å leie inn skuespillere i alderen 4-5 år 1 time før framføring, men det gikk strålende. Utrolig gøy å få være med på. Etter bare en dag på miles, var det vanskelig å reise. Man får så mye igjen av å være med barna og blir fort glad i dem.

Jeg har i helga fartet rundt på bodaboda (motorsykkel) som er framkomstmidlet for mange i Uganda. Dette er utrolig greit ettersom de smyger seg forbi tettpakka trafikk og rødt lys. Man kommer seg fort dit man skal og hjem igjen. Jeg lurte på forhånd på om jeg skulle kjøpe meg en mopedhjelm, men fant fort ut at den kunne bli litt for stor å ha i veska. Men det har gått bra så langt.

Det tok ikke lang tid å bli glad i Uganda. Etter å ha bodd i storbyen og vestlige Nairobi, var det godt å se litt ordentlig afrikaland. Dette var en veldig kjekk helg med mange gode opplevelser i godt selskap.